- Bonusen vi får er verdt mer enn noen annen jobb

I Kaldfjord ligger et tilsynelatende vanlig hus. Et hus i mengden. Langs veien. Vendt utover mot fjorden. Men når man trår over dørstokken merker man at dette ikke er et hvilket som helst hus. Huset bugner over av gode minner, omsorg og trygghet. Et hjem og en trygg havn for mange små og store. 

– Jeg har vokst opp i en søskenflokk på ti, og har vært omgitt av barn siden jeg var barn selv. Ann Lisbeth kommer også fra en stor familie og er i en søskenflokk på syv. Vi er vant til å være mange, sier Rolf-Erik, som har holdt sammen med sin kjære gjennom 43 år.

– En ubetalelig jobb

For 18 år siden stakk Rolf-Erik hodet innenfor dørene hos Stendi. Han ønsket å høre mer om hva de som familie kunne bidra med for barn og ungdom i Troms som hadde behov for et familiehjem. Et forsterket fosterhjem, hvor fostermor eller fosterfar er hjemme på heltid for å ta vare på den som flytter inn.

– Det er en ubetalelig jobb. Det går ikke an å sette ord på alt som er positivt med å være et familiehjem. Den bonusen vi får er så mye mer verdt enn noen jobb man kan ha. Når en av ungene kommer og tar rundt meg og sier at de er glad i meg, det er til å smelte av, smiler Ann Lisbeth.

Betydningsfullt å være fosterhjem

Alle kommer fra noen. Alle har en mamma og en pappa, men ikke alle kan bo med sine biologiske foreldre av ulike årsaker. Hvert år blir flere hundre barn tatt hånd om av barnevernet, og endel av dem blir plassert i familiehjem. Thomas Öberg jobber i Stendi og har vært fast fagkonsulent for familien Berglund siden de ble fosterforeldre i Stendi for 18 år siden. 

– At det finnes mennesker som ønsker å være fosterforeldre har enorm betydning for de barna som ikke har et hjem og en familie. De trenger en trygg base for utforskning og en trygg havn for tilknytning. Et sted å komme tilbake og forankre båten sin. Det er utrolig viktig, sier Thomas og fortsetter:

– På veien vil det alltid være utfordringer, og det er der Stendi kommer inn. Hvis man ikke har et godt støtteapparat rundt seg når det stormer som verst kan man risikere brudd i familien. Det blir som å kaste ut sitt eget barn. For et barn som har behov for stabilitet, er det det verste som kan skje.

Les også: Denne jobben er ikke for alle   

Aldri alene

Thomas har i løpet av årene blitt en nær venn av familien og en god støttespiller i deres hverdag som fosterforeldre. Stendi tilbyr 24 timers beredskap, noe som innebærer at et familiehjem alltid kan kontakte sin fagkonsulent dersom de har behov for hjelp eller spesialkompetanse. 

– Vi har stått i vanskelige situasjoner som vi ikke har visst hvordan vi skal løse. Da er det ikke sånn at vi ringer Thomas og at han forteller oss over telefon hvordan vi skal løse det. Thomas sier – vent, jeg kommer utover, sier Rolf-Erik. 

– Det skulle alle omsorgstjenester hatt. Han kjenner oss godt og det føles trygt for oss, og ikke minst for ungene. Thomas kjenner deres historie, forteller Ann Lisbeth. 

Behovene varierer. Noen ganger er han der i 30 minutter, andre ganger i tre timer. Og i noen tilfeller kreves det spesialkompetanse, som Stendi innhenter.

– Det er viktig å se mennesker fysisk for å vite hvordan de har det. Hvis jeg ikke kan kjenne på stemningen i rommet sammen med familien, tror jeg det er vanskelig å kunne hjelpe på rett måte. Telefonberedskap er ikke nok, sier Thomas og følger opp:

– Det viktigste for barna er stabilitet og da må vi i Stendi gjøre alt vi kan for å hjelpe de som skal hjelpe barna. Jeg tror at tett og nær oppfølging er årsaken til at vi har svært få behandlingsbrudd i våre familiehjem. 

– Du lever tett med ungene og følger med i samme takt som dem. I de tøffe stundene er Thomas vår «ambulanse», forteller Rolf-Erik.

Å gjøre noe for andre

Hvor kommer drivkraften fra til å åpne opp hjemmet ditt? Å finne rom for en eller to ekstra, i en familie på syv.?

– Vi ønsker å hjelpe. Og ungene i seg selv gir oss overskudd til å klare å stå i det. Det er blitt en livsstil for oss, det er noe helt annet enn en åtte-til-fire-jobb. De kryper under huden på deg, smiler Rolf-Erik. 

Rolf-Erik og Ann Lisbeths to eldste barn, tvillingene, er i dag selv blitt fosterforeldre. De var voksne når foreldrene åpnet hjemmet for de første fosterbarna, men bodde fortsatt hjemme. 

– De har sett hvor givende det er å gjøre noe bra for andre, å hjelpe et barn eller en ungdom som har det tøft. De har sett hvor stor verdi det har for barna, og hvor mye det gir tilbake, avslutter Ann Lisbeth.