Paret som møttes i «fjøsdøra» ble fosterforeldre til fire

Nina og Ola har vært fosterforeldre for fire ulike barn siden 2005. Men de mener ikke at de er utpreget ressurssterke, eller at innsatsen er spesielt beundringsverdig.

– Men vi har god plass. Og som fosterforeldre, å høre av en 12-åring at «hjemmet vårt er den beste plassen i verden» betyr utrolig mye for oss sier Nina, når vi treffer henne og mannen Ola ved Alby Gård på Jeløy. 

Har du det som kreves? Ta vår uforpliktende fosterhjemstest.

Med oppvekst fra gård som inspirasjon

Paret møttes i «fjøsdøra» på gården der Ola vokste opp, og Nina jobbet som avløser, for over 20 år siden. Sammen flyttet de til et landlig byggefelt i Østfold. Her bor de fremdeles. To voksne. Fire barn. Ett har Nina født, tre har de «fått». Eller det vil si fire, men eldstejenta på 30 har for lengst flyttet ut.

– Vi snakket tidlig om muligheten for å bli fosterforeldre, fordi vi ikke var sikre på om vi kunne få barn selv. Da vi ble gravide var vi bestemte på at vår biologiske datter ikke skulle vokse opp alene, og kastet oss like gjerne ut i livet som fosterforeldre også. 

– Oppveksten på gård ligger i bunn, og har nok inspirert oss i jobben som fosterforeldre, sier Ola.

Har du det som kreves?

Å være spesialisert fosterhjem er ikke for alle. Du må være personlig egnet for en krevende oppgave, men belønningen kan samtidig være stor. Er du den vi leter etter?

5 gode grunner til at bønder passer til å være fosterforeldre 

Erfaring med omsorg og ansvar: Bønder er vant til å ta vare på dyr og jord. De har en naturlig omsorg for andre levende vesener og en forståelse for hva som kreves for å ta vare på dem.

Tålmodighet og utholdenhet: Å være bonde krever mye tålmodighet og utholdenhet, da det tar tid og krefter å dyrke avlinger og omgås dyr. Dette kan være en viktig egenskap når man skal ta vare på et fosterbarn.

Erfaring med arbeid i fellesskap: Bønder har ofte et sterkt samhold med andre bønder i samme område, og jobber ofte sammen for å oppnå felles mål. Dette kan gjøre dem flinke til å samarbeide og kommunisere med andre, noe som er en viktig egenskap i en fosterforelder.

Evne til å takle stress og usikkerhet: Som bønder er de vant til å håndtere stress og usikkerhet, da værforhold og markedsforhold kan påvirke avlingene og inntekten deres. Dette kan gjøre dem i stand til å takle utfordringene som følger med å være fosterforeldre.

Gode rollemodeller: Som bønder har de et livsstil og arbeidsmoral som kan inspirere og motivere fosterbarnet til å utvikle sunne vaner og verdier. De kan også lære bort ferdigheter som kan være nyttige senere i livet, for eksempel matlaging, hagearbeid eller dyrehold.

Forskning viser at gårdsarbeid og dyrehold kan ha positive effekter på ungdom som har opplevd vanskelige oppvekstvilkår, som f. eks. mobbing, traumer, eller utfordringer knyttet til psykisk helse.

Gårdsarbeid og dyrehold kan bidra til økt mestring og selvtillit. Gjennom å ta ansvar for dyrene og arbeidet på gården, kan de få en følelse av å være en nyttig del av fellesskapet.

I tillegg kan kontakt med dyr ha en terapeutisk effekt, og skape en følelse av trygghet og tilhørighet. Derfor kan bønder som fosterforeldre tilby en verdifull mulighet til ungdommer som trenger en ekstra støtte i livet. Gjennom gårdsarbeid og dyrehold kan de bidra til å skape et trygt og støttende miljø for ungdommene, samtidig som de lærer verdifulle ferdigheter og opplever positive endringer i livet sitt.

Liv og røre

– Alene har hun i alle fall ikke vært. Hos oss er det alltid masse lyd, liv og røre. Og det gir en trygghet. Du blir i alle fall ikke ensom, det er bra sikkert. Vi er en stor og rar familie, akkurat slik vi liker det. Ja, for du trenger ikke blodsbånd for å være en familie

Paret tok kontakt med fosterhjemtjenestens opplæringsprogram PRIDE, og året etter flyttet den første jenta på 15 inn. For Nina og Ola var det viktig at jenta skulle føle at hun var «kommet hjem». De var veldig bevisst på at dette kunne ta tid, og tok små skritt av gangen. 

– Bånd knyttes på mange måter, og her er det ingen fasit. Hun var veldig glad i hjemmelaget mat, så det ble en av døråpnerne. Så ordnet vi rommet hennes slik hun ville det skulle være. Så handlet vi litt klær som hun likte. For det er litt det det handler om. Å bruke tid sammen. De skal jo knytte nye bånd i en ungdomstid der man vanligvis ønsker å løsrive seg fra de voksne. Det er en veldig motstridende følelse.

Fosterforeldrene Ola og Nina

Foto: Petter Wilhelmsen

Vondt å vente

Siden den gang har familien økt med tre barn. Den siste kom etter å ha vært «på vent» i ulike beredskapshjem i to år.

– Det er ingenting jeg brenner for som å få ned ventetiden til alle de barna som bor «på vent». De bor et sted de ikke skal bo, med mennesker de ikke skal fortsette å bo med. De vet ikke hvor lenge eller hvem de venter på. Så det å få flere fosterforeldre er kjempeviktig. For da kan vi få ned ventelistene, understreker Nina.

Hun husker tilbake til det første møtet med sistemann og blir tydelig rørt.

– Vi var på besøk i beredskapshjemmet der han bodde. Det er vanlig med litt gradvis tilvenning før barnet kommer permanent i fosterhjemmet. Vi skulle egentlig bare være på besøk i to timer, men ble der i fire. Og da vi skulle reise gikk han og satte seg i bilen og sa. Jeg blir med. 

Ola humrer.

– Ja, her var det ikke noe behov for noe tilvenning. Han var overmoden. Ville bli med hjem med en gang han. Det var full klaff. Det er virkelig en liten kar med hjertet på utsiden, altså. 

Det hører med til historien at barnet ikke ble med – det er viktig å bruke tid i overføringen selv om barna virker klare.

Dere står ikke alene som fosterforeldre

Oppdraget de to har tatt på seg kalles å være et spesialisert fosterhjem. Mens Ola jobber inne i Sarpsborg som selger, er Nina hjemme på heltid for å kunne gi barna trygge rammer og nødvendig oppfølging.

– Det hadde ikke gått om det ikke var for familiehjems-ordningen som gjør at jeg kan fokusere fullt og helt på omsorgsoppgaven, og samarbeidet med skole, PPT, veiledere og assistenter. Det er viktig for ungene å vite at de har et tett nettverk i ryggen som jobber sammen.

Gjennom årene har de vært fosterhjem på oppdrag både fra det offentlige og det private. 

– Jeg vil ikke snakke ned de offentlige, men jeg kan ikke få rost veilederne vi har hatt fra Stendi nok. De er gull verdt. Løfter meg opp når jeg er nede, roser meg. Jeg kan alltid ringe veilederen min, og hun ringer alltid tilbake. Deltar på alle møter. Det er veldig flinke folk. Uansett hvilke utfordringer vi møter, så står jeg aldri alene. I det offentlige er det litt mer kronglete. Du må be om mer, dokumentere mer, argumentere litt mer, men her er det bare på plass. Ikke minst kjenner de ungene og vet hvilke hjem de kan trives i.

Stendi har grundig oppfølging gjennom veiledning hver 14. dag, gruppeveiledning en gang i måneden, samt ulike kurs flere ganger i året.

Nina og Ola bor på gård på østlandet og er fosterforeldre

Foto: Petter Wilhelmsen

Ingen er bare det man ser

Tross tett oppfølging er selvsagt ikke hverdagen uten utfordringer.

– Du må være raus, ha tid og tålmodighet med et barn eller en ungdom som har hatt en litt tøff start på livet. Det er altfor lett å avfeie unger som problematiske eller vanskelige. Du får ikke endret på det som har skjedd, men du kan være med å skrive en ny historie som gjør at livet som kommer blir bedre. 

Nina understreker hvor viktig det er å ta en ting av gangen.

– Det er litt som å bygge et hus. Du må begynne på grunnmuren, bygge litt reisverk og ta taket til slutt. Når de kommer til oss er gjerne taket påbegynt, grunnmuren mangelfull og det er gjennomtrekk i veggene, så da må vi ta det fra grunnen, og gjøre huset stabilt, godt, lunt og trygt.

Om de ikke er spesielle som har åpnet hjemmet sitt for ukjente barn, hva har det gitt dem?

– Masse. Å se at ungene får en ny sjanse. Se at de utvikler seg og blomstrer. Den store familien vår. Gleden over de små skrittene. Hjelpe barna med å finne nøkkelen til å løse utfordringer. 

– Å vite ut vi kan utgjøre den lille forskjellen som gjør at resten av livet kan bli ganske greit, selv om utgangspunktet kanskje ikke var det, sier Ola.

Det trengs flere fosterforeldre

Paret har selv vervet flere andre familier til å bli fosterfamilier, og håper at enda flere vil åpne hjemmet sitt for barn som trenger det.

– Om du vurderer om det kan være noe for deg å bli fosterforeldre, så gjør noe med det. Tenk ferdig tanken. Meld deg! Ta kontakt. Finn ut mer. Det er så mange barn som trenger et hjem. Du er kanskje bare ett menneske, men for ett menneske kan du bety alt.